De grunnleggende pilarene med markedsliberalisme, er at alt skal privatiseres og offentlige eiendommer skal selges billig til spekulanter! Alt handler om å skape et marked. For å nå dette målet anvendes brukerundersøkelser, konsulenter (betalt av det offentlig), kommersielle medier, lobbyister, og selvsagt markedsorienterte politiske partier som pressgrupper. Videre er det skattebetalerne som skal betale for å utvikle dette systemet, og hvor stadig større andel av skatteinntektene viser seg å gå til private utbytter fremfor på samfunnsfellesskapet. Et system som over tid forverrer den offentlige økonomien og mulighetene til å utvikle velferdssamfunnet i tråd med den generelle samfunnsutviklingen.
All erfaring fra markedsliberalistiske land, er at når helsetjenestene går fra demokratisk forvaltning over til markedsliberalistisk privat styring – slik som foretaksmodellen i praksis er – så er det første steg på veien til helt og holdent/ delvis private helsetjenester.
Ovennevnte politiske valg – og innføring av et helsemarked – har skapt et todelt helsemarked. Et marked for de med økonomi til helseforsikringer/ eller økonomi til å komme først i helsekøen, og et tilbud for dem som ikke har økonomi til kjøpe seg frem i køen. I helsemarkedet heter ikke en pasient lengre enn pasient – men kalles nå for «ordrereserve». Kan sosialdemokratiet leve med denne utviklingen?

Hvorfor er det blitt slik? Det skyldes i all hovedsak to forhold;
Det ene er regnskapssystemene underlagt New Public Management-filosofien (NPM), dvs vår tids markedsliberalistiske system. Et system hvor etikk, moral, menneskeverd og likeverd-tankegangen erstattes med et system med utsiling av «lønnsomme» og «ulønnsomme» tjenester. Innen for helse handler det om «lønnsomme pasienter» og «ulønnsomme pasienter». De «lønnsomme» pasientene kanaliseres gradvis mot det private helsetilbudet, mens de «ulønnsomme» pasientene forblir det offentliges ansvar. Dette er i praksis å innføre et slags kastesystem på helsetjenester. Hvem NPM-filosofien har vært lønnsom for – er et betimelig spørsmål å stille i denne sammenheng! Det er neppe majoriteten av befolkningen!

Det andre forholdet er, at med «AS-ifiseringen» så settes demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser helt eller delvis ute av spill. Styringen og kontrollen av helseforetakene har politikerne i praksis overlatt til privatpersoner som har «de riktige markedsliberalistiske holdningene» i foretakene og AS-ene! Disse privatpersonene (helsebaronene) styrer foretakene AS-ene helt uten forankring i befolkningen og politiske (demokratiske) vedtak. Styrenes viktigste oppgave synes å være å sile ut nettopp hva som er lønnsomt og hva som ikke er lønnsomt, og fordele disse tjenestene. Funksjonsdelingene i Sykehuset innlandet HF i 2006-2007 var/er et slikt resultat. Et system som betyr at enkelte sykehus fikk hovedvekt av ulønnsomme pasientene med dertil økonomisk dårlig resultat, mens andre sykehus fikk hovedvekt av lønnsomme pasienter.

Hovedproblemet i dag er at sykehusene drives med et uverdig demokratisk underskudd. De såkalte «folkevalgte» representantene, som er oppnevnt i helseforetakenes styrer, oppleves å ha blitt en type gisler for utøvende administrativ helsepolitikk i foretakene. Hva og hvem representerer disse personene? I styrene er det slik at kreves det 100 % lojalitet (ellers blir man byttet ut). Problemet er at de såkalte «folkevalgte» er i stort mindretall!
Et annet problem er at hva slags styrer har vi egentlig i dag? Nylig ble en sentral leder fra helseregion vest hentet inn som styreleder i et helseforetak i helseregion øst. Er vi i ferd med å utvikle et system med et slags «helsebaroni»? Denne form for styreutnevnelser er neppe sunt for utviklingen av landets helsepolitikk, og kan vel best betegnes som en form for «innavl».

I perioden 2002 til 2007, ble det gjennomført en sykehusaksjon i Hedmark og Oppland. Den medførte at sykehusledelsen måtte gjøre mange retretter i forhold til funksjonsdelinger mv, og «helsebaroenes» drøm om et stort felles sykehus for Hedmark og Oppland ble lagt på is. Demokratiet fungerte – tross helsebaronenes og politikernes forsøk på det motsatte!

Styret i Sykehuset innlandet HF har i disse dager sendt ut et høringsdokument strategidokumentet 2025. På nytt ser vi at styret vil gå innfor et nytt storsykehus lokalisert til Moelv-regionen. Hvor er disse beslutningene forankret samfunns politisk og faglig?
Den gangen dagens sykehusstruktur ble lagt, utgjorde sykehusene en viktig del av forsvars- og beredskapsstrategien i Norge. I tillegg var sykehusene støttet av forsvarets sanitetsavdelinger der det var militærforlegninger. I dag er flere forsvarsanlegg nedlagt, og dermed flere av forsvarets sanitetsavdelinger. Til en hvis grad har distrikts medisinske sentere erstattet disse. Men med de store geografiske avstandene som er i Hedmark og Oppland, er det neppe tilrådelig å etablere bare et stort sykehus for begge fylkene.

En av begrunnelsene for å etablere et storsykehus, er at man trenger «et stort og godt fagmiljø». Er det noen som seriøst tror at de personene i storbyene som har tegnet helseforsikringer/ har god økonomi finner seg i å få 20 – 30 minutters lengre reiseavstander til nærmeste sykehus – med tilhørende økt helserisiko? Neppe! Min spådom er at dersom de offentlige sykehusene i de store byene i Hedmark og Oppland legges ned, vil det legge grunnlaget/ skape press for etablering av flere private sykehus – noe man kan anta at «helsebaronene» har kalkulert med for å skape mer marked på helsetjenester. Et annet spørsmål er hvorvidt dagens fagekspertise på sykehusene vil pendle/ flytte til Moelv. Er det attraktivt nok? Min spådom er ved eventuell etablering av private by-sykehus, vil trolig den faglige ekspertisen søke seg dit fremfor å pendle til et storsykehus på Moelv-regionen.

Trenger man et et stort og godt fagmiljø dvs et spesialsykehus – så kan løsningen være å bygge det – ikke ødelegge den etablerte sykehusstrukturen!

Økonomi vil jo være det store spørsmålet om man velger å bygge et stort sentralsykehus for Hedmark og Oppland. Det gjelder også økonomi til infrastrukturen (herunder trafikkmengden som et storsykehus vil fremtvinge). Disse pengene finnes ikke i dag! Og dagens markedsbaserte sykehusøkonomi har mange fellestrekk med den økonomien som mange EU-land har utviklet i den forstand at det går meget dårlig. Vil det ikke av den grunn være mer fornuftig å bruke penger på moderne utstyr i sykehusene, fremfor på ny bygningsmasse? Nytt storsykehus må også ha nytt utstyr – i tillegg til store bygge kostnader.
Et annet spørsmål er hvor mange av dagens pasienter på sykehusene trenger den spesialiserte behandlingen som det snakkes om som grunnlag for at man vil etablere i «ett stort fagmiljø»? Vil det ikke være mer pasient- og samfunnslønnsomt å fortsette å sende disse pasientene til Oslo eller andre steder – slik det gjøres i dag?

Vi ser at politiske partier i disse dager sender høringssvar på «helsebaronenes» strategidokument 2025? Når har velgerne bestemt at politikere skal opptre som lobbyister? Er det ikke slik at det er politikere som skal bestemme i et demokrati? Politikernes oppgave bør og skal være å sikre alle innbyggerne trygge gode helsetjenester på likeverdige vilkår, og sikre helsetjenester ut fra forsvars- og beredskapshensyn for hele landet!
Det er vel få (eller ingen) som mener noe annet enn at ansvaret for sykehusene og dets tjenester må tilligge staten å forvalte, men foretaksmodellen viser til det fulle og hele å være overmoden for skroting. I hvert fall om man skal motvirke markedsliberalismens privatiseringsiver, hvor privat profitt teller mer enn befolkningens behov for helsetjenester.
Jeg har problemer med å se de store samfunnsmessige fordelene med ett felles Hedmark/Oppland sykehus fremfor de mange fordelene dagens sykehusstruktur har!

HØYREPARTIENES ANGREP PÅ ARBEIDSTAKERES RETTIGHETER TILTAR I STYRKE FORAN ÅRETS LØNNSOPPGJØR;
Høyre kjører for full musikk i disse dager, og Fremskrittspartiet gjorde det foran Stortingsvalget 2009 – de kjører en massiv kamp for å svekke arbeidstakernes lovbeskyttelse og vern av fritiden i Arbeidsmiljøloven. Det skjer under dekke av ordene ”fleksibilitet” og ”frihet” – mens arbeidsgivernes egentlige agenda er å svekke arbeidstakernes rettigheter, samt at arbeidstakere skal være tilgjengelig for arbeidsgiver – helst 24 timer i døgnet – til en flat betaling døgnet rundt.

Det som er interessant, er at majoriteten av de som eventuelt vil rammes av høyrepartienes forslag, er de arbeidstakergruppene som tjener dårligst fra før av i dag (dvs innenfor transport, renhold, hotell- og restaurant, handel o.l).

HISTORIKK;
Å kjempe seg frem til retten til lovbestemt 8 timers arbeidsdag for arbeidstakere, har vært en lang og tøff kamp. Taper arbeidstakerne disse opparbeidede rettighetene som tidligere generasjoner kjempet frem – kommer de sannsynligvis aldri tilbake. Det vil EU-domstolene sørge for – slik som EU-domstolen i dag er innrettet. (I praksis at EU-domstolen blitt et overvåkingsorgan på at nyliberalistisk politikk følges – dvs høyrepartienes politikk – gjennom ulike direktiver).

På 1880-tallet (og før det) var arbeidstakeres arbeidsdager normalt på opptil 13 til 16 timer pr dag, og arbeidstakerne var på den tiden helt prisgitt velviljen til sine arbeidsgivere mht oppsigelsesvern og private behov.
Slike lange arbeidsdager gav lite rom for at arbeidstakeren sosialt kunne ta seg av familien, husdyr, hus og egne avlinger mv. Det vokste frem et krav om kortere arbeidsdager og bedre lønnsbetingelser.

Den 1. mai 1889 gjennomførte America Federasjon of Labour en generalstreik i USA for retten til 8 timers arbeidsdag. Året etter, på den internasjonale arbeiderkongressen i 1890, fikk America Federasjon of Labour gjennomslag for at første mai skulle bli arbeidstakernes internasjonale demonstrasjons- og kampdag for fremtiden.
(Samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet gjorde at 1. mai ble offentlig høytidsdag fra 1. mai 1947. Som vi alle husker så ville tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (Krf) fjerne 1. mai som offentlige høytidsdag i sin statsministerperiode).

På 1890-tallet vokste det frem et krav i Norge om retten til 10 timers arbeidsdag for Norske arbeidstakere.
- Først i 1892 får vi den første lovregulering om arbeidstid for barn her i landet – mens forslaget om 10 timers arbeidsdag blir utsatt.
- I 1894 lovfestes 12 timers arbeidsdag for bakersvenner.
- I 1897 innføres 10 timers brutto arbeidsdag
- I 1915 innføres 10 timers arbeidsdag og 54 timers arbeidsuke
- Først i 1919 ble det lovfestet 8 timers arbeidsdag i Norge
- I 1931 reiser LO første gang kravet om 6 timers arbeidsdag
- I 1959 innføres 9 timers arbeidsdag og 45 timers arbeidsuke
- I 1968 innføres 42,5 timers arbeidsuke og fem dagers arbeidsuke for de fleste arbeidstakerne
- I 1976 innføres 40 timers arbeidsuke
- I 1977 innføres nye Arbeidsmiljølov – hvor maks arbeidstid pr dag settes til 9 timer – og 40 timers arbeidsuke
- I 1986 tariffestes – i virksomheter der det er opprettet tariffavtale – 7,5 timers arbeidsdag og 37,5 timers arbeidsuke.

Under Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005), ble det fremmet en ny Arbeidsmiljølov. Den ble vedtatt den 06.06.2005, og hvor Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet vil knuse veldig mange av de viktige opparbeidede faglige rettighetene som fagbevegelsen hadde oppnådd, blant annet vedtok adgang til generell innføring av inntil 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke for arbeidstakere.

Argumentasjonen også den gang gikk på at arbeidstakere måtte bli ”fleksible”, og at arbeidstakerne måtte få ”frihet” til å bestemme sin arbeidstid selv. Det ble fremstilt som ”moderne” arbeidsmarkedspolitikk av høyrepartiene – underforstått at det å kjempe for at arbeidstakere fortsatt skal ha en rettslig beskyttelse av fritiden ble ansett som ”umoderne”!

Heldigvis for norske arbeidstakere, fikk Bondevik II-regjeringen avløsning i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte de fleste de allerede vedtatte svekkelsene som Bondevik II-regjeringen/ Fremskrittspartiet vedtok i Arbeidsmiljøloven – og loven ble i det alt vesentlige ført tilbake til 1977-nivå. I den nye Arbeidsmiljøloven (Stoltenberg II) gjeldende fra 01.01.2006, ble fortsatt sikret vern og beskyttelse av arbeidstakernes fritid.

NYE ANGREP FRA HØYREPARTIENE;
Foran Stortingsvalget i 2009, signaliserte de samme partiene (Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet) at dersom de fikk tilbake regjeringsmakt (høsten 2009) vil de gjeninnføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok den 06.06.2005, dvs med adgang til jobbe inntil 13 timers arbeidsdag – og 60 timers arbeidsuke (uten overtidsbetaling).
Særlig Fremskrittspartiet brukte denne saken aktivt i valgkampen.

I disse dager vil Høyre gå enda lengre, og allmenngjøre det som blir kalt ”oljeturnusen” – med arbeidstid inntil 72 timer pr. uke. Det har allerede skjedd som prøveprosjekt i Høyrekommunen Bergen – innen omsorgstjenestene. Og Høyres agenda med det er selvsagt å knuse fagbevegelsen, og dermed arbeidstakernes opparbeidede beskyttelsesrettigheter, og bringe arbeidstakernes rettigheter tilbake til slik de var på 1880-tallet! Det gjør de ved å koble denne saken opp mot ordninger med ufrivillig deltid. Det fremstilles slik at dersom arbeidstakerne går mot egen fagbevegelse og godtar 12 timers vakter/ oljeturnus – så vil de på mulighetene til å fjerne ufrivillig deltid. Hvis ikke får de ufrivillig deltidsansatte godta de lave stillingsbrøkene de har.

FLYTTING AV TILSYN;
Under Bondevik II-regjeringen (med Fremskrittsparti som garantist for regjeringens eksistens), gjorde nyliberalistene to grep;

Den ene var som nevnt – å endre Arbeidsmiljøloven, hvor arbeidstidskapitelet (beskyttelsen av fritiden) var meget kraftig forringet – ved siden av stillingsvernet (blant annet vernet mot å bli usakelig oppsagt).
Det andre var å flytte tilsynene ut av Oslo, deriblant Arbeidstilsynet. Utflytting av tilsynene – herunder Arbeidstilsynet – skjedde fra høyrepartienes side vel vitende om at maks 10 % av de ansatte ville flytte med jobben til nytt arbeidssted (og slik ble det i all hovedsak). Dermed visste høyrepartiene at viktig kompetanse (erfaringskompetanse) – som det vil ta mange, mange år å bygge opp igjen – ble borte over natten. Dernest kunne de ansatte unge nytilsatte – uten tidligere erfaring inn i de nye stillingene – samt mange nye høyt utdannede nyliberalister i lederstillinger (dvs nyliberalister som støtter høyrepartienes/ EUs arbeidsmarkedspolitikk – dvs innholdet i EUs tjenestedirektiv). Hensynet til de aktørene som har til hensikt å drive såkalt ”lyssky virksomhet/ business” skulle i en periode få det mye enklere.

De øvrige partiene (Arbeiderpartiet/ Sosialistisk/ Venstreparti/ Senterpartiet) sto ovenfor følgende valg; Støtte Høyre og statsråd Victor Norman (om å svekke tilsynene), eller å si nei til nye arbeidsplasser i storingspolitikernes hjemfylker (med unntak av Oslo som da mistet disse arbeidsplassene).
Flertallet på Stortinget ofret tilsynene og dermed arbeidstakernes interesser og beskyttelsesbehov, og støttet nyliberalistene – tilsynene ble flyttet!
(Heldigvis – og jeg gjenater dette) ble det regjeringsskifte i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte de verste utslagene i Arbeidsmiljøloven. Dermed ble skadevirkningene og ettervirkningen av Bondevik II-regjeringen/ Fremskrittspartiets utflyttingspolitikk av tilsyn noe begrenset.

FORHOLDET OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET (OLJEDIREKTORATET) OG ARBEIDSTILSYNET;
Da Norge fant olje i Nordsjøen, ble det raskt kjent at det å jobbe på oljeinstallasjoner i Nordsjøen ville være av spesiell karakter – og det ville ikke være enkelt for arbeidstakerne å kunne pendle frem og tilbake hver dag. Dermed åpnet man for såkalte ”oljeturnuser”, dvs 12 timers vakter over en angitt periode – mot kompenserende friperioder. Det at man åpnet for ”oljeturnuser” kan man si var/ er situasjonsbetinget – blant annet ut fra geografisk beliggenhet og transportmuligheter.
Myndighetene sørget da for at Olje- og energidepartementet/ Oljedirektoratet ble de som skal føre tilsyn med arbeidsmiljøet og arbeidstiden i Nordsjøen, mens Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med arbeidsmiljøet på land.

De som taler for/ markedsfører behovet for å innføre ”oljeturnuser” på land – driver i realiteten en politikk som går ut på med å undergrave Arbeidstilsynene, og dermed snikinnfører EUs arbeidslivspolitikk (les svekke arbeidstakernes rettigheter)!

NOU NR 56; 1979 – OM SKIFT OG TURNUS
Da arbeidstidskapitelet kom, og ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven i 1977, ble det samtidig dokumentert mange negative helsemessige konsekvenser ved å jobbe skift og turnus. Derfor kom det ganske strenge krav til arbeidstid inn i den nye Arbeidsmiljøloven som kom i 1977.
Hvordan man skulle forebygge disse negative konsekvensene av ubekvem arbeidstid, ble man ikke helt enige om hvordan man skulle løse den gang (dvs i 1977).

Etter Arbeidsmiljøloven er det pr definisjon forbudt å jobbe nattarbeid og helgearbeid (jf Aml § 10-10, pkt 2 og Aml § 10-11, pkt 2). Det er kun arbeidets art, og etter avtale med tillitsvalgte at helge- og nattarbeid er tillatt!

Det ble derfor nedsatt et eget utvalg som skulle komme med nye forslag på hvordan man skulle forebygge helsemessige konsekvenser ved skift og turnusarbeid. Utvalget fremla – på den tiden – en grundig dokumentasjon i NOU nr 56; 1979 – skift og turnus (den såkalte skift- og turnusarbeiderkomiteens innstilling).
NOU nr 56; 1979 – skift og turnus, ble aldri behandlet i Stortinget – sannsynligvis fordi det enten ville bli for dyrt og/ eller at ressurstilgangen ville ble for knapp – til å kunne realisere innholdet i rapporten.

I etterfølgende tariffoppgjør, innførte man i staten en ordning som gikk ut på at det skulle ”koste” arbeidsgiver noe å gjennomføre helsemessig negativt arbeid på arbeidstakerne – dvs arbeid på ubekvem arbeidstid.

Dermed innførte man over tid ordninger med tidstillegg med 15 minutter pr arbeidet time på nattarbeid, og senere 10 minutter pr arbeidet time på søndagsarbeid som tidskompensasjon. I tillegg ble innført at arbeidstakeren fikk 45 % av timelønnen i kronetillegg for arbeid på natten. I tillegg fikk man i stand ordninger med søndagstillegg (kronetillegg) som ble utbetalt for arbeid på søndager, og at overtidsgodtgjørelsen skulle være på 50 eller 100 % i tariffavtalene, og skulle anvendes ved overtidsarbeid generelt (herunder på lange dagsverk/ arbeid på fritid/ arbeid på røde dager osv).
Dette ble populært kalt ”økonomisk straffebestemmelse”, dvs at det skulle koste arbeidsgiver noe økonomisk å anvende arbeidstakere på ubekvemme tidspunkt. Det vil si tidspunkt på døgnet hvor kroppssyklusen er dimensjonert for hvile – basert på forskning og kroppens behov, samt gi helgene (”røde dager”) et bedre vern. Og dermed å gjøre det mindre attraktivt å sette arbeidstakere til å jobbe på ubekvemme arbeidstider.

DYRT FOR STATEN;
Sammenlignet med kostnadene i det private, ble statens ”økonomiske straffebestemmelser” for ubekvem arbeid etter hvert ganske kostbare, og OECD kritiserte Norge for at de offentlige kostnadene var for høye. Det åpent for at nyliberalistene fri adgang. Det offentliges (fellesskapets) eiendeler ble i stor grad enten privatisert (Telenor) eller AS-ifisert eller lignende (NSB, Posten osv), og/ eller at arbeidsoppdrag ble satt ut på anbud/ kontraktørvirksomhet. Pensjonsavtalene ble svekket (eksempelvis fikk vi opprettelsen av Telenors pensjonskasse med lavere ytelser enn Statens pensjonskasse som medlemmene var tilsluttet tidligere).
Det er oppsto internt et massiv press på ubekvemstilleggene i de tidligere statlige forvaltningsbedriftene/ kommunale selskaper, og det ble arbeidet med løsninger for å få lønnskostnadene ned. Og de har i stor grad lykkes. Gjennom anbud/ kontraktørvirksomhet, ser vi i dag at personell innen eksempelvis innen renhold har flat betaling enten de jobber natt eller dag, og ofte underbetalte. Dette gjelder i stort sett arbeidstakere med midlere/ lavere formalkompetanse og inntekt – og da virker det som om at det er mer eller mindre av underordnet betydning for mange politikere. Dette var en politisk initiert sosial dumping på store grupper av offentlige ansattes lønns- og arbeidsvilkår!

SLITASJEN PÅ SKIFT OG TURNUSARBEIDERE ER STOR;
Pensjonsalderen i Norge er (frem til 01.01.2011) 70 år, med adgang til å gå ved fylte 67 år gitt at man fyller kravene etter Folketrygdloven. Likevel er gjennomsnittelig fratredelse fra arbeidslivet for nordmenn mellom 59 – og 60 år, – fordi folk blir utslitte. Skift- og turnusarbeidere er overrepresentert over de som drar statistikken ned. Det er antydet at gjennomsnittelig fratreden for skift- og turnusarbeidere ligger på ca 55 år. Innen helse- og omsorg, viser statistikk fra noen år tilbake at gjennomsnittelig fratreden for helse- og omsorgsarbeidere ligger på 53 år – mens Oslo (hvor stoppeklokkementaliteten råder) ligger gjennomsnittsalderen på ca 52 år for fratredelse fra arbeidslivet. Dvs 18 år før egentlige pensjoneringsalder. Det øker selvsagt presset på være velferdssystemer – og som høyrepartiene (nyliberalistene) vil svekke ytterligere hva angår størrelsen på ytelsene – dvs for de som har hatt de laveste lønningene (høytlønte skal få mer i pensjon).

Med så tidlig fratredelse av arbeidslivet – finnes det da noe forsvar/ argumenter for å eksperimentere med å allmenngjøre ”oljeturnuser” her til lands?

Fra 01.01.2011, når nytt pensjonssystem innføres, kan skift- og turnusarbeidere risikere å komme meget dårlig ut mht til størrelsen på pensjonsutbetalinger – da størrelsen på pensjonen den enkelte får utbetalt (pensjonsformuen) vil være avhengig av hvor mange år man har vært i aktivt arbeidsliv og hvor mye man har tjent. Jeg ser for meg at allmenngjøring av ”oljeturnuser” kan man risikere å slite ut folk enda tidligere og at mange da får en enda tidligere slutt i arbeidslivet enn hva tilfellet er i dag, med påfølgende negative følger for pensjonsutbetalingene. Det vil i tilfelle også innebære at mange får en forringet pensjonsøkonomi målt mot de som jobber innenfor normalarbeidsdagen.

NYE TURNUSORDNINGER (3+3);
I Sverige (som jeg kjenner til), har man eksperimentert med såkalte ”3+3-turnuser” over noen tid. Det innebærer at arbeidstakeren jobber tre skift – for deretter å ha tre dager fri, tre dager med skift – og tre dager fri osv osv. I Harstad kommune gjennomfører de for tiden et slikt forsøksprosjekt her i Norge.
Dette er et interessant forsøk, fordi det viser seg at sykefraværet faller betydelig med slike turnusordninger – og det hevdes at trivselen øker blant de ansatte.
Det er ting som tyder på at de kroppslige fysiske og psykiske belastninger ved skiftarbeid restituerer seg mellom vaktperiodene med slike sykluser, og derfor er mindre belastende på arbeidstakeren. Slike nye skift- og turnusordninger er vel verdt å studere videre på. Det kan bety en vinn – vinn – vinn-situasjon for både arbeidstakere, arbeidsgivere og det offentlige.

REDUSERT LEVEALDER/ RISIKO FOR SYKDOM;
Det er gjennom forskning påvist at belastningene ved skift- og turnusarbeid kan være store for mange, og at det er påvist at det er en sammenheng mellom skift- og turnusarbeid og utvikling av sykdom.

Det skyldes blant annet at kroppen produserer enzymer og melatonin (stoffet som blant annet gjør at vi blir søvnige og trenger å sove) ulikt på forskjellig på ulike tider av døgnet. Blant annet kan ubalanse i melation-produksjonen påføre oss blant annet søvnunderskudd. Forstyrres kroppens behov for søvn ig innebygde døgnrytme, kan det medføre at kroppens immunforsvar over tid svekkes.

Skift og turnusarbeidere risikerer derfor, jf ulike forskningsresultater å få;
- Redusert levealder målt mot de som jobber innenfor normalarbeidsdagen
- Søvnproblemer og utvikling av lettere psykiske lidelser
- Mage- og tarmsykdommer (fordøyelsesproblemer)
- Hjerte- og karsykdommer (opptil 50 % høyere sjanse for å utvikle dette hos skift- og turnusarbeidere)
- Forplantningsskader (abortrisiko, lav fødselsvekt, for tidlig fødsel)
- Økt risiko for utvikling av kreftsykdommer
- Økt risiko for brystkreft hos kvinner (det hevdes at dersom ei kvinne som jobber skift- og turnus utvikler brystkreft – anses det som en yrkesskade)
- Søvnproblemer/ fordøyelsesproblemer utløser oftere småsyke
- Prestasjonsnivået synker om natten
- Fedmeproblemer (feil mat på skift, diffus sultfølelse ved søvnunderskudd – som ofte medfører at man øker matinntaket, trøstespising (ensomhetsfølelse) ved å ha fri når andre er på jobb osv.

BØR TV 2 GRANSKES/ ETTERFORSKES FOR MULIG LOVBRUDD?;
Ikke uventet er det medarbeidere fra TV 2 (Fremskrittspartiets nyhetskanal) som benyttes til å fremme (glorifisere) bruken og behovet for allmenngjøring av ”oljeturnusen” (Aftenposten 29.03.2010).

En tilsynelatende fornøyd medarbeider står frem – og med all verdens lojalitet til å fremme høyrepolitikk. Dette er en arbeidstaker som innehar en slik jobb at vedkommende trolig ikke blir målt med stoppeklokke/ millimetermål på hva man yter til en hver tid, og/eller får overvåke lengden på toalettbesøk, pauser mv – slik mange arbeidstakere på skift- og turnus gjør i dag. Og med trussel om muntlig/ skriftlig påtale, oppsigelse om de ikke er 100 % lojale og yter maksimalt til en hver tid.
Men det er vel ikke i lojalitet og solidaritet til disse arbeidstakerne – på slike arbeidsvilkår – denne TV 2-medarbeideren står fram på. Han har fått det som ”han” vil, og har samboer/ ektefelle som godtar at ”han” jobber en slik ”oljeturnus”. Og ”han” får selvrealisert egne spesielle behov.

La oss se på noe av det denne medarbeideren uttrykker til avisen, sitater:
- Annenhver uke er jobben altoppslukende, annenhver uke er jobben fraværende.
- Den ene uken tilbringer han 72 timer i TV 2-huset. Arbeidsdagen begynner når andre spiser lunsj og avsluttes i ti-ellevetiden på kvelden.
- Fordelen har vært at jeg alltid har hatt god tid om morgenen til å ta meg av barna, og følge dem i barnehage og til skolen.
- Jeg setter pris på variasjonen, og ønsker meg ingen åtte-til-fire jobb.
La oss gjøre et tankeeksperiment om mulige konsekvenser hos en hvilken som helst medarbeider som tenker/ jobber tilsvarende som denne TV 2-medarbeideren uttrykker:
Hva om arbeidstakere på slike ordninger blir syk, og/ eller av medisinske forhold ikke lenger kan jobbe, eller passer inn, på arbeidsplass som har innført allmenngjorte 12 timers skift som ”normalarbeidsdag”?
Hva om arbeidstakere på slike ordninger etter hvert – som følge av høy alder – ikke lengre kan/ makter å jobbe i team med allmenngjorte 12 timers skift?
Hva om samboer/ ektefelle faller bort, eller blir kortvarig/ langvarig syk (og kanskje er på sykehus/ opptreningssenter eller lignende), og samtidig har ansvar for barn i barnehage/ skole. Kan vedkommende da fortsette i den samme jobben med 12 timers skift? Hvilke barnehager/ skolefritidsordninger er tilrettelagt for slike tilfeller? Hva med omsorg for samboer/ ektefelle som kanskje ligger syk – om samboeren/ ektefellen er borte 12 timer + reisetid i arbeidsperioder? Hva da?
HVOR MANGE JOBBER PÅ UBEKVEMME TIDSPUNKT;
Oversikt fra Statistisk sentralbyrå viser at omtrent en av tre arbeidstagere i Norge jobber utenom ordinær dagtid, og statistikken viser at stadig færre jobber fra klokken 8 til 16.

647.990 ansatte jobber kvelder, helger eller netter. Det utgjør 31 prosent av alle ansatte.

Skift- og turnusarbeid er også mer utbredt blant kvinnelige enn mannlige ansatte. 26 prosent kvinner arbeidet skift eller turnus mot 19 prosent menn.

Spørsmålet er da; Hvordan vil kvinner, spesielt i alderen med svangerskap, fødsel og små barn takle ”oljeturnus” og 12 timers arbeidsdager om den allmenngjøres? Er oljeturnuser kvinnefiendtlige?

Høyrepartienes massive angrep på vernet av arbeidstakernes fritid, og angrep på økonomiske kompensasjonsordninger for ubekvem arbeidstid ligger selvsagt i det som Statistisk sentralbyrås oversikt viser, sitat; ”at færre jobber fra klokken 8 til 16”.
Høyrepartiene vil sikre den rike eliten billigere arbeidskraft som er tilgjengelige døgnet rundt! Det mistenker jeg at er høyrepartienes egentlig mål – men tier om slike realiteter.

Det artikkelen i aftenposten den 29.02 ikke forteller noe om, er hvordan – og om denne ”oljeturnusen” er godskjent av partene. Er den lovlig godkjent – og i tilfelle – av hvem?

Arbeidsmiljøloven tillater maks 9 timer arbeid pr dag – og 48 timer pr uke, og inntil 10 timer pr dag – og 54 timer pr uke, etter avtale med tillitsvalgte (Arbeidsmiljølovens § 10-5, pkt 2).
Ordninger med arbeidstid utover 10 timer – og 54 timer pr uke må i tilfelle skje godkjennes etter samtykke fra Arbeidstilsynet på arbeidsplasser hvor det ikke er opprettet tariffavtale, og etter innstillingsretten (Arbeidsmiljølovens § 10-12. pkt 4) der hvor det er opprettet tariffavtale – etter bestemmelsene i henholdsvis Arbeidstvistloven/ Tjenestetvistloven.

Er TV 2s ”oljeturnus” riktig godkjent? Det forteller ikke Aftenspostens artikkel noe om.

Skift og turnusplaner, og innholdet av disse, er arbeidsgivers pliktmessige ansvar (Arbeidsmiljølovens § 2-1/ arbeidstaker har medvirkningsplikt etter § 2-3). På mange arbeidsplasser ser vi at arbeidsgivere forsøker å skyve dette ansvaret over på den enkelte arbeidstaker. Det er lovstridig! Det er arbeidsgivers ansvar alene, og arbeidsgiver har et pliktmessig ansvar for å påse at Arbeidsmiljølovens bestemmelser blir fulgt – og er straffeansvarlig etter Arbeidsmiljølovens § 19-1 (bøter og/eller fengselsstraff) om så ikke skjer. Og arbeidsgiveransvaret kan ikke delegeres – og er ufravikelig.

HELSEFREMMENDE ARBEIDSPLASSER;
Arbeidsmiljøloven sier at vi skal ha ”helsefremmende arbeidsplasser” og vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv” (Arbeidsmiljølovens § 1-1, bokstav a og e). Jeg kan generelt vanskelig se for meg at ”oljeturnus” verken er helsefremmende, likestillingsfremmende eller inkluderende for de aller fleste av landets arbeidstakere.

HØYREPARTIENES RASSERING AV ARBEIDSTAKERNES RETTIGHETER MÅ STOPPES!
Nå må høyrepartienes gjentatte angrep på arbeidstakernes rettigheter, og beskyttelse av fritid og lønn stoppes. Spesielt siden angrepene synes å være innrettet – i all hovedsak – mot arbeidstakere som generelt rekrutteres fra grupper med midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå. Spesielt utsatt er arbeidstakere som utsettes for anbud/ konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår/ lave stillingsbrøker/ tilkallingsvikarer – som det forventes at er tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet osv.
Dette angår i hovedsak rettighetene til ca 73 % av Norges befolkning!

GLOBALISERT PÅVIRKNING;
Nyliberalismen har fått sterkt fotfeste over hele verden, og det er krefter her i Norge som mener at norske arbeidstakere må tilpasse seg internasjonale regler/ internasjonal utvikling.
I nyliberalismens tankeverden teller bare profitt og utbytte. Derfor er kunnskap om de helsemessige og sosiale virkningene av skift og turnusarbeid så viktig å ta hensyn til virker det som.

Arbeidstakernes kropper begynner ikke å virke annerledes, eller tilpasser sin døgnrytme segl om høyrepartiene/ nyliberalistene innfører et ”døgnåpent samfunn”, ei heller endres kroppens tålegrenser på stress og andre belastninger selv om EU innfører tjenestedirektiv (høyrepartienes politikk), eller om fagforeningsledere fengsles, tortureres eller myrdes når de fremme krav av betydning for å beskytte arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår rundt i verden.

Arbeidslivsforskere bruker Nordsjøen og ”oljeturnus” og globalisering i argumentasjonen for å allmenngjøre ”oljeturnuser” også på land. Da mener jeg at arbeidslivet utvikler seg i feil retning.
Det finnes gode argumenter for at arbeidet må tilrettelegges annerledes i Nordsjøen enn på land – det er det forståelse for. Men målet må være å legge arbeidsplasser, og tilrettelegge arbeidet og arbeidsplassene slik at arbeidstakerne fortsatt kan ha beskyttelse av fritiden og andre lønns- og arbeidsvilkår – og ikke å gå i motsatt retning! Samt utvikle et arbeidsliv – som i tråd med all forskning – er helsefremmende og inkluderende!

Vi skal ha trygge og gode arbeidsplasser – hvor arbeidstakernes trives – og hvor hensynet til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Det er en kamp det er verdt å kjempe for!
Tidligere LO-leder, Gerd Liv Valla, uttrykte det slik; ”Det skal være like gøy å jobbe som å danse”.
”Oljeturnus” og 12 timers arbeidsdager, og økt bruk av mer eller mindre døgnåpent samfunn er ikke en del av en slik utvikling!

Ad Stortingsvalget 2009:

Demokrati handler om deltakelse – Din deltakelse!
Den som ikke benytter seg av stemmeretten – gir samtidig avkall på sin del av demokratiet!
Nobels fredsprisvinner, Elie Wiesel, har uttrykt at ”likegyldigheten er folkets verste fiende”
Derfor; Bruk stemmeretten!
La ikke likegyldigheten bli ditt bidrag til demokratiet!

EU-spørsmål skulle bli en del av valgkampen var Høyre målsetting. Med det faktum at det ikke ble slik som Høyre ville – kan for uheldige konsekvenser for det store nei-flertallet det er i befolkningen mot et norsk EU-medlemskap om vi ikke er våkne på valgdagen!

Fremskrittspartiet er trolig for Norsk EU-medlemskap mer enn noe annet norsk parti – men Frp velger å føre velgerne bak lyset i EU-spørsmålet (munnkurv) ved ikke å uttale seg, fordi da vet de at antall medlemmer og velgeroppslutning vil falle dramatisk. Vi vet at høyresiden i Arbeiderpartiet, og som har enorm makt i Arbeiderpartiet, er for EU-medlemskap, og jobber i den retningen.

Til tross for at nei til EU-tilhengerne i Norge har et solid flertall i forhold til ja-siden, så registrerer jeg at partiene Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti – er vår eneste og viktigste garantist mot EU-medlemskap! Pr dato har ikke SV og SP den oppslutningen de burde ha med tanke på EU-spørsmålet. Det er ganske alarmerende for EU-saken!

Det vil være alvorlig for EU-saken om de borgerlige får flertall. Det viktigste nå er å sikre et fortsatt rød-grønt flertall etter valget – det er den beste garantien mot dannelse av norsk medlemskap i EU!!

Med et borgerlig flertall etter 14. september, vil få et meget akselererende arbeidstempo i retning av å få Norge inn i EU. Derfor er enormt viktig for alle norske arbeidstakere at vi får beholde ei rød-grønn regjering etter valget + en sterk allianse som kan sette foten ned mot norsk EU-medlemskap sammen med den rød-grønne regjeringen! Det er viktig i kampen mot sosial dumping!

Er du mot norsk EU-medlemskap; Stem ”rød-grønt (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet)” eller partiet Rødt!
Godt valg

Har du råd til å miste kollektive tariffavtaler og den kollektive streikeretten? Det er det Stortingsvalget handler om på mandag den 14.09.2009!
Det er ditt ansvar å beholde dagens kollektive tariffavtaler og streikerett – og det gjør du gjennom å stemme på partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt!

I Fremskrittspartiets valgprogram står det at Fremskrittspartiet vil, sitat; ”Sikre den enkelte arbeidstakers makt på bekostning av LO-toppene. FrP er imot landsomfattende tariffavtaler fordi vi vil gi makten til de lokale fagforeningene og de enkelte ansatte”.

I de seneste dagene har også Høyre ved Erna Solberg gått ut og angrepet LO, og vil åpenbart redusere LO sin makt.
Dersom de borgerlige partiene får flertall etter årets Stortingsvalg, så er det meget sannsynlig at LO blir forsøkt vingeklippet, samt at vernebestemmelsene på arbeidstid, ansettelser og oppsigelsesvernet i Arbeidsmiljøloven blir fjernet (Gjeninnfører arbeidsmiljøloven som Bondevik II-regjeringen/Fremskrittspartiet innførte våren 2005, men som den rød-grønne regjeringen reverserte høsten 2005).

Med et sterkt Høyre og et sterkt Fremskrittspartiet etter 14. september, er det meget sannsynlig at Høyre og Fremskrittspartiet sammen, eller hver for seg, vil gjøre alt de kan for å svekke LO og forsøke å fjerne kollektive tariffavtaler/streikerett.

Hva svarte partiene til LO (LOs 41 spørsmål til de politiske partiene)
- Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet er også motstandere av tiltak mot sosial dumping!
- Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet er imot å gi tillitsvalgte innsynsrett i lønns- og arbeidskontrakter – og dermed motvirke at tillitsvalgte hindrer sosial dumping – noe som kan undergrave hele det norske lønns- og avtalesystemet.
- Når det gjelder begrensninger i streikeretten, er Venstre og Fremskrittspartiet de to partiene som har sagt at de vil begrense streikeretten!

LO er den hovedsammenslutningen som organiserer flest blant arbeidstakere med lavere og midlere inntekter. Erfaringen viser at det er de med lavere og midlere inntekter som er mest avhengig av å beholde kollektive tariffavtaler/ streikerett – både for å beholde et anstendig lønnsnivå – men også for å unngå å bli ofret for sosial dumping!

Hvorfor går Fremskrittspartiet og Høyre så sterkt ut mot LO ensidig? Selvsagt er det i den hensikt å angripe de med lavere og midlere inntekter – og etter hvert gi disse arbeidstakerne enda dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Det er jo det som er høyrepolitikk.
For det er slik at dersom de med lavere og midlere lønns- og arbeidsvilkår for enda mindre lønn – så frigis det midler til å øke lønningene til høytlønnede/utbytte til virksomhetseierne enda mer.
Det skaper økte forskjeller mellom folk, og det gir mindre til fordeling.

Når de med lavere eller midlere, som er et stort antall av norske arbeidstakere, får mindre lønn – blir det lavere lønninger å betale skatt av – det gir enda mindre skattepenger inn til staten. Samtidig vil Høyre og Fremskrittspartiet gi store skattekutt blant de høyt lønnede. Dette er høyresiden metodikk for å knuse velferdsstaten i en bit-for-bit-politikk!

Er du opptatt av å ha trygge gode lønninger, en trygg arbeidsplass og et bedre arbeidsmiljø – så hjelp din fagforening med å få til det! Er du interessert i å opprettholde en god velferdsstat som er der når du trenger hjelp!
Da kan du bidra til å sikre det ved å stemme på en av følgende partier; Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet eller Rødt!
Godt valg!